Hvorfor er aksept viktig?

De fleste mennesker vil før eller siden oppleve vanskeligheter tilknyttet aksept i eget liv. Samtidig er det så nært tilknyttet en god psykisk helse – hva kan det komme av?

“(…) the curious paradox is that when I accept myself as I am, then I change”

– Carl Rogers

Hva er aksept?

Aksept er et begrep og et fenomen som har fasinert og forundret oss mennesker i lang tid. Det finnes religiøse tekster innenfor blant annet Buddhismen og Taoismen om aksept, som kan dateres mer enn to tusen år tilbake. Også innenfor filosofi og litteratur har personer som Jane Austen, Søren Kirkegaard, Sigmund Freud, Epiktet og William Shakespeare alle skrevet om – og vist interesse for – aksept.

Innenfor psykologien har man også viet mye oppmerksomhet til å forstå og konseptualisere aksept, kanskje spesielt innenfor de humanistiske og eksistensielle grenene. Én mye brukt definisjon av aksept finner vi hos den amerikanske psykologen Carl Rogers. Rogers bruker både begrepet selv-aksept og aksept av andre. Han hevder at aksept handler om å imøtekomme alle aspekter ved en selv og andre, med en holdning av positive aktelse. Han hevder videre at reell endring ikke kan finne sted, før vi fullt ut erkjenner hva og hvem vi er. Dette gjelder for alle deler av våre erfaringer og opplevelser, gode som vonde, samt vår opplevelse av andre. En manglende aksept knyttet til for eksempel negative følelser ovenfor andre mennesker, vil i verste fall kunne lede til mindre autentiske relasjoner, ifølge Rogers.

Aksept av både gode og dårlige sider må dog ikke misforstås som legitimitet for å behandle en selv eller andre dårlig. Snarere tvert imot kan selv-aksept og aksept av andre gjøre oss i stand til å handle mer i tråd med våre egne verdier og behov, og dermed føre til dypere og mer ektefølt tilknytning og kontakt med oss selv og andre.   

Refleksjoner rundt aksept

Det er viktig å påpeke at negative følelser er vanlig å ha i en rekke situasjoner, og at det er dypt menneskelig å ønske at ting var annerledes. Manglende aksept kan dog bli et problem hvis vi begynner å forholde oss til virkeligheten slik vi skulle ønske at den var, snarere enn slik den er. Livet byr uunngåelig på smerte i mange former som for eksempel tapet av person, stress i ulike varianter, sykdom eller brudd i relasjoner. Vi blir derimot fanget i disse tilstandene – og i lidelse – når vi ikke evner å akseptere fullt ut at dette er et grunnvilkår ved det å være menneske.

Her er spørsmål som kan være til hjelp i veien mot en mer aksepterende holdning:

• Er det noe i mitt eget liv jeg unnlater å forholde meg til?
• Er det noe i fortiden min som jeg ikke kan akseptere?
• Er jeg villig til å akseptere øyeblikket slik det er?

Aksept og terapi

God psykologisk og emosjonell helse har også blitt linket til aksept, blant annet ved at det kan utvide vår opplevelse av erfaringer, øke medfølelse for andre, gjøre oss bedre i stand til å håndtere negative følelser, i tillegg til at det er assosiert med bedre utfall i terapi (Baer, 2003).

En rekke moderne terapimetoder inkorporerer aksept som et sentralt element i sin behandling. En samlebetegnelse på en av disse retningene kalles for tredjegenerasjons kognitiv atferdsterapi. Eksempler på dette er aksept- og forpliktelsesterapi, mindfulness-basert kognitiv terapi og dialektisk atferdsterapi. Disse behandlingsformene har vist seg å være effektive i behandlingen av en rekke lidelser som tilbakevendende depresjon, angst, personlighetsproblematikk, kroniske smerter og traumer for å nevne noen.

Et eksempel på hvordan man jobber med aksept finner vi innenfor tidligere nevnte dialektisk atferdsterapi (DBT). Innenfor denne terapiformen jobber man med å kultivere en holdning preget av radikal aksept. Radikal aksept handler om å gi slipp på illusjonen av kontroll og villighet til å legge merke til og akseptere ting slik de er, på en ikke-dømmende måte. Det handler altså om en åpenhet til verden, å erkjenne fortiden slik den var, samt øyeblikket slik det er. Å akseptere virkeligheten krever altså at man tar bevisste valg igjen og igjen; å velge «den aksepterende veien» kan ofte medføre følelser av sorg, men kan også være en kilde til ro og frihet.